Helse-Norge på sitt aller, aller beste

«Dette er helse-Norge på sitt aller, aller beste» skrev Stine Storrud i en kommentar i Hamar Arbeiderblad 5. april. Historien startet da sønnen på 14 år fikk feil nedslag i 70-metersbakken i Trysil.

«Dette er en glad-sak fra en bekymret mamma om et fantastisk helsevesen som fungerte fra første mann til stedet og til siste sykepleier ut.» Slik åpner Stine Storrud kommentarer sin i Hamar Arbeiderblad, der hun forteller om da sønnen mister kontrollen på den ene skien og lander feil i den 70 meter lange hoppbakken på Trysil. Mamma Stine og familien står nede i bakken og ser fallet.

De neste timene kommer familien til å møte totalt 22 personer fra helse-Norge.

– Hver eneste én av dem ga sønnen min den oppfølgingen han trengte, og trygget samtidig oss foreldre med informasjon om hva som skjedde, forteller Stine Storrud til NKT-Traume.

I ambulansen etter ti minutter

Den 14-år gamle gutten ruller nedover den 70 meter lange bakken. Heldigvis treffer han ikke med hodet først, men det går kast i kast.Han blir liggende stille når han stopper. Folk løper til. Gutten er bevisst, men omtåket og desorientert, og har vondt i nakken, hodet og brystet. Helsepersonell, som er i bakken på grunn av rennet, er der på minutter. De sjekker bevissthetstilstand og pust, nakkekrage kommer på, og alle lemmer undersøkes, mens de småprater rolig med ham. AMK ringes, og ti minutter senere er Stine og sønnen i ambulanse på vei til Hamar sykehus. Ambulansepersonellet har da også sjekket tilstanden, og løftet ham forsiktig over på båre og inn i bilen.

AMK ringes. Ti minutter senere er Stine og sønnen i ambulanse på vei til Hamar sykehus.

– Som bekymret mamma, men også som sykepleier gjennom 25 år med vekt på ervervede hjerneskader, ble jeg de neste timene vitne til et fantastisk helsevesen som fungerte fra første mann til stedet til siste sykepleier ut, skriver Stine i kommentaren.

For sikkerhets skyld

Stine får sitte foran i ambulansen, mens far kjører etter i bil. Elverum sykehus er nærmest, men det bestemmes at sønnen skal til traumeteamet på Hamar sykehus, fordi han er ung og farten i bakken var høy. Stine er bekymret og engstelig. Engler omtaler hun ambulansepersonalet som.

– De imponerte med sin ro, kompetanse og empati. Gutten var 100% i fokus hele tiden, samtidig ble jeg, og etter hvert som far kommer frem, også ivaretatt. De fortalte hele tiden hva de gjorde, og hvorfor de tok de beslutningene de tok.

Idet ambulansen ankommer Hamar sykehus, har det ikke gått mer enn 1 time og 20 minutter siden fallet.

Med blålys og sirener bærer det avgårde i 140 km i timen på Trysilveiene. På Elverum sykehus blir en anestesilege plukket opp. Det er for sikkerhets skyld forklarer ambulansesjåføren Stine, når hun oppdager hennes engstelige tårer bak solbrillene. Idet ambulansen ankommer Hamar sykehus, har det ikke gått mer enn 1 time og 20 minutter siden fallet.

Traumeteamet parat

På Hamar sykehus står hele traumeteamet parat til å ta dem i mot. 15 mennesker inkludert ambulansefolkene teller Stine på det meste – leger, kirurger, anestesipersonell, sykepleiere, røntgenfolk, og bioingeniører. Mens de prater beroligende med sønnen, sjekkes han fra topp til tå, venfloner legges inn og CT tas av bryst, hode og nakke. Blodprøver tas, og mage, armer og bein sjekkes også. Bilder tas av beinet hans som er vondt. Flere leger følger med dem på de ulike stedene, og flere ganger blir mor og far, som nå også har kommet frem, informert om resultatene.

– Jeg hørte at de en kort stund diskuterte om det var nødvendig med CT siden Glasgow Coma Scale nå var 15, og setter stor pris på at det ble gjennomført.

Intensivavdeling og sengepost

Det blir bestemt at 14-åringen skal være fire timer på intensiven til overvåkning, og sannsynligvis også natten over.

– På intensivavdelingen ble vi igjen møtt av en proff og stødig sykepleier som på ny sjekket vitale tegn – blodtrykk, O2-metning, våkenhet og puls. Samtidig tok hun seg tid til å finne stoler og kaffe til oss foreldre. Hun beroliget med at vi trygt kunne ta oss en matbit i kiosken, hun ville være sammen med sønnen, forteller Stine.

Etter noen timer på overvåkning overføres sønnen til sengepost der to nye sykepleiere møter familien, og her får gutten også mat. Stine forteller igjen om vennlighet og profesjonalitet.

– Legen kom også videre til sengeposten, og bestemte at tilstanden nå virket såpass rolig at vi kunne få kjøre hjem samme kveld. Men ikke før vi hadde fått grundig forklaring om hva vi skulle følge med på, sier Stine.

Slik helse-Norge fungerer på sitt aller, aller beste

– Sønnen min var ikke i livsfare. Han hadde sannsynligvis fått hjernerystelse, forteller Stine.

– Men vi var selvfølgelig engstelige og bekymret. Det var usikkerhet og mange følelser. Med stødig håndtering, fantastisk oppfølging og rolig og profesjonell kommunikasjon, følte vi oss hele veien trygge på at vi ble ivaretatt på beste måte. Det norske helsevesenet imponerte helt fra det første møtet bakken, underveis i ambulansen, på mottaket på Hamar sykehus, og til slutt på overvåkningsavdelingen og sengepost. Det var en stor trygghet for oss.

Med stødig håndtering, fantastisk oppfølging og rolig og profesjonell kommunikasjon, følte vi oss hele veien trygge på at vi ble ivaretatt på beste måte.

«Vi fikk en opplevelse av hvordan helse-Norge fungerer på sitt aller, aller beste. Takk velferdssamfunnet og takk til helsevesenet og alle dere som viste meg hvordan det fungerer. Jeg betaler min skatt med glede.» er ordene Stine avslutter kommentaren sin med.

– Jeg hadde lyst til å dele historien vår, fordi det ga meg en opplevelse av at helse-Norge fungerer slik det skal. Vi hører mest om når det ikke fungerer, og hører ikke så ofte historier som vår, sier hun.

Les Stine Storruds innlegg «Dette er Helse-Norge på sitt aller, aller beste» i Hamar Arbeiderblad her!