Hva kan vi lære fra den lokalmedisinske responsen etter Utøya?

Det er skrevet mye etter angrepet på Utøya den 22. juli for seks år siden. Mange av publikasjonene omhandler de psykososiale effektene hos overlevende, pårørende og hjelpemannskaper, mens en del handler om de somatiske skadene og håndteringen av selve hendelsen (1-9).

Ringerike sykehus er et lokalsykehus som ihht planverket skal kunne ta mot inntil fire alvorlig skadde pasienter og 10 lettere skadde. Denne kapasiteten ble overskredet 40 minutter etter første pasient ankom, og i løpet av mindre enn to timer mottok Ringerike sykehus 34 pasienter fra Utøya.
Til sammen kom der 35 pasienter til sykehuset, noe som bl.a. skyldtes redusert fremkommelighet på veiene i området mot Oslo. Dermed måtte man bare håndtere situasjonen og gjøre som best man kunne. Den offisielle evalueringen etterpå var at man klarte dette på en god måte.

Aleidis Brandrud har i sitt doktorgradsarbeid sett på den lokalmedisinske håndteringen av denne svært krevende hendelsen. Nylig publiserte vi en artikkel i BMJ Quality & Safety som har fått mye oppmerksomhet (10). Artikkelen finnes her. Gjennom en omfattende kvalitativ undersøkelse belyses noen av de bakenforliggende faktorene som gjorde at den lokalemedisinske responsen var så vellykket som den ble. I ulike fokusgrupper intervjuet hun til sammen 30 involverte helsepersonell.
I den omfattende analysen ble følgende fire hovedfaktorer avdekket:

  • At man hadde etablert en hensiktsmessig struktur og kompetanse gjennom målrettet planlegging, teamtrening og utvikling av katastrofeberedskapen lokalt
  • At det var utviklet god evne til lederskap basert på kunnskap, tillit og kontinuerlig innhenting av informasjon om situasjonen
  • At man hadde myndiggjort alle nivå i organisasjonen gjennom multiprofesjonelle nettverk slik at alle nivå i organisasjonen klarte å fungere uten særlig behov for sentral ledelse
  • At man hadde utviklet evne til improvisasjon basert på struktur og kompetanse

 

Funnene i undersøkelsen ble oppsummert slik:

Avdøde kollega Colin Poole var en kirurg som trodde på effekten av regelmessig trening av traumeteamet og som sjef innførte han allerede i 2003 månedlige øvelser. Dette gjorde både at personellet hadde god traumekompetanse, både individuelt og som team, samt at man i høy grad visste hva den enkelte kunne håndtere. Dette har også vært med på å bygge tillit innad i sykehuset, og dermed legge til rette for handlingsevne på alle nivå og til å improvisere utfra hva den aktuelle situasjon krever.
Som en av grunnleggerne av BEST og spredningen av regelmessig teamtrening som en grunnstein i kompetansebygging, synes jeg det er kjekt å se hvilken betydning dette synes å ha hatt for Ringerike sykehus.

Brandruds artikkel ble også ledsaget av en interessant lederartikkel som peker på at man etter større hendelser ofte fokuserer på det som ikke fungerte i stedet for å se på hva som faktisk gikk bra, slik at man kan forsterke dette (11), denne lederartikkel finner du her. Dette er for øvrig hovedbudskapet i det moderne syn på hvordan man kan bedre pasientsikkerheten, ofte kalt «safety II» (12).
Det er jo det samme «systemet» som i den ene situasjonen klarer å løse kritiske hendelser, men som i andre tilfeller svikter.

Med støtte i grunnleggende teori for kvalitetsutvikling konkluderer Brandrud med at disse faktorene høyst sannsynlig også er generaliserbare for andre deler av helsetjenestene.

 

Skrevet av: Guttorm Brattebø, Haukeland Universitetssykehus

 

Referanser

  1. Jensen TK, Thoresen S, Dyb G. Coping responses in the midst of terror: the July 22 terror attack at Utøya Island in Norway. Scand J Psychol 2015; 56: 45-52 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/25431029
  2. Thoresen S, Jensen TK, Wentzel-Larsen T, Dyb G. Parents of terror victims. A longitudinal study of parental mental health following the 2011 terrorist attack on Utøya Island. J Anxiety Disord 2016; 38: 47-54 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26812593
  3. Stene LE, Wentzel-Larsen T, Dyb G. Healthcare needs, experiences and satisfaction after terrorism: A longitudinal study of survivors from the Utøya attack. Front Psychol 2016; 7: 1809 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27933008
  4. Skogstad L, Fjetland AM, Ekeberg Ø. Exposure and posttraumatic stress symptoms among first responders working in proximity to the terror sites in Norway on July 22, 2011 – a cross-sectional study. Scand J Trauma Resusc Emerg Med 2015; 23: 23 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/25888472
  5. Glad KA, Hafstad GS, Jensen TK, Dyb G. A longitudinal study of psychological distress and exposure to trauma reminders after terrorism. Psychol Trauma 2017; 9(Suppl 1):145-52. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27831737
  6. Sollid SJ, Rimstad R, Rehn M, Nakstad AR, Tomlinson AE, Strand T, Heimdal HJ, Nilsen JE, Sandberg M; Collaborating group. Oslo government district bombing and Utøya island shooting July 22, 2011: the immediate prehospital emergency medical service response. Scand J Trauma Resusc Emerg Med 2012; 20: 3 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22280935
  7. Waage S, Poole JC, Thorgersen EB. Rural hospital mass casualty response to a terrorist shooting spree. Br J Surg 2013; 100: 1198-204 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23842835
  8. Jorgensen JJ, Naess PA, Gaarder C. Injuries caused by fragmenting rifle ammunition. Injury 2016; 47: 1951-4 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27037026
  9. Lockey DJ. The shootings in Oslo and Utøya island July 22, 2011: lessons for the International EMS community. Scand J Trauma Resusc Emerg Med 2012; 20: 4 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22280976
  10. Brandrud AS, Bretthauer M, Brattebø G, et al. Local emergency medical response after a terrorist attack in Norway: a qualitative study. BMJ Qual Saf 2017: bmjqs-2017-006517 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28676492
  11. Gauss T, Cook F; Traumabase Group. Keep calm… and prepare. BMJ Qual Saf 2017: bmjqs-2017-006969 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28652260
  12. Staender S. Safety-II and resilience: the way ahead in patient safety in anaesthesiology. Curr Opin Anaesthesiol 2015; 28: 735-9 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26356293