Hvordan bli bedre?

Skrevet av Guttorm Brattebø

De aller fleste som jobber innen akuttmedisinen har et sterkt ønske om å gi pasientene den beste behandling. Vi ønsker å benytte de siste behandlingsmetoder og å hindre uønskede hendelser som kan redusere behandlingseffekt eller til og med skade pasientene. For å oppnå dette målet leser vi tidsskrift med vitenskapelige artikler og vi forsøker å holde oss oppdatert om de nyeste behandlingsretningslinjer og anbefalinger innen vårt eget fagfelt.

I tillegg drar vi på kongresser og møter for å lære mer om dette og for å møte kolleger som vi kan diskutere fag med og på den måten også høre om hvordan man løser ulike problemer andre steder i landet eller verden. Når man havner i en diskusjon om hvordan vi lykkes med våre bestrebelser på å gi god behandling hender det ofte at vi ikke klarer å dokumentere at vi lykkes i våre bestrebelser på å gi god behandling, eller at vi konfronteres med pasienthistorier der resultatet var langt fra godt. Dette stimulerer ytterligere ønsket om forbedring og det å bli bedre.

Det ikke alle kjenner til er at det faktisk finnes mye godt dokumentert vitenskap om hvordan man kan lykkes med forbedringstiltak og hva man bør gjøre for å få til dette. Både kommune- og spesialisthelsetjenestene er pålagt å drive kontinuerlig forbedring og allerede i 2011 ble det nasjonale Pasientsikkerhetsprogrammet startet. På hjemmesiden (Pasientsikkerhetsprogrammet.no) ligger det mye nyttig informasjon om dette programmet.

Modellen som ligger til grunn for forbedringer innen de norske helsetjenestene (fig. 1) er den samme som man finner mange andre steder og American College of Surgeons har eksempelvis en egen seksjon på sin hjemmeside om kvalitetsforbedring hvor man bl.a. kan finne tips om hva man kan gjøre (https://www.facs.org/quality-programs/trauma/tqip/collaboratives/toolkit).

En grunnleggende anbefaling er at man må bestemme seg for hva som man faktisk ønsker å forbedre? Selv om man vil bli bedre på alt og synes det er vanskelig å velge ett område vil man ellers havne i problemet med å finne ut hva som man lykkes med og hva som bør endres. En grunnleggende forutsetning for forbedring er at man ikke kan forvente forbedring uten å endre noe, men på den annen side er det ikke sikkert at enhver endring fører til en forbedring!

Derfor må man bestemme seg for hva som skal forbedres (mål) og hvordan man skal kunne måle om den ønskede forbedring faktisk har funnet sted (indikator(er)), samt hva man kan og bør gjøre for å få til endringen (tiltak). I FACS’ «toolkit» nevner man akronymet SMART i denne sammenheng:

A SMART goal is:
Specific (and strategic): Target a specific area for improvement. Link to goals/mission and strategic plan of the collaborative. Answers the question “What?”

Measurable: The success toward meeting the goal can be measured. Answers the question “How?”

Assignable and Achievable: Specify who will do it. Goals are realistic and can be achieved in a specific amount of time and are reasonable. Answers the question “Who?”

Relevant and Realistic: States which results can be achieved given available resources. Align goals with current projects and focus in one defined area.

Time frame: Goals have a clearly defined time-frame including a target or deadline date for when results can be achieved. Answers the question “When?”

Doran GT. There’s a S.M.A.R.T. way to write management’s goals and objectives. Management Review (AMA FORUM). 1981; 70: 35-6

Den norske forbedringsmodellen som anbefales er todelt. Først planlegges forbedringsarbeidet, deretter tester man endringene ut fra liten til i stadig større skala, helt til man har grunn til å tro at ideene vil fungere.

Det faktum at man må måle forbedring og ikke bare basere seg på sin egen oppfatning om hvorvidt endringer er til det bedre er en grunnleggende forutsetning for at vi skal oppnå bedre pasientbehandling! Samtidig er det viktig å finne gode måleparametre, samt å kunne fremstille disse på en enkel måte for dem som endringene gjelder. Det er mye mer stimulerende at man på en vegg på vaktrommet kan følge med på en oppdatert graf over utviklingen i eksempelvis responstider eller andel pasienter der vi har gjort de tiltakene vi har bestemt oss for, enn å få vite at man samer data på disse tingene og at de vil bli undersøkt en gang i fremtiden.

De av oss som driver med slikt arbeid bør derfor bestrebe oss på å finne gode måleparametre og å oppdatere våre kolleger i tjenestene om hvordan det går. Da vil entusiasmen holde seg lenger og resultatene sannsynligvis bli enda bedre!

Det er for øvrig mye interessant stoff om hvordan man kan drive forbedringsprosjekter på hjemmesiden til Pasientsikkerhetskampanjen og andre nettsteder, ikke minst om hvordan man kan måle endring.
Dette er ikke rakettvitenskap!

 

Figur1: Modell for forbedringsarbeid (www.pasientsikkerhetsprogrammet.no/Forbedringskunnskap/Forbedringsarbeid/forbedringsmodellen)