Risiko for død etter traume i grisgrendte strøk

I en påske der Nord-Norge har hatt mye snø og mange stengte veier er det relevant å tenke på de som skades og har behov for sykehusbehandling. Vi har tidligere beskrevet at det er større risiko for å dø av traumer hvis man bor i grisgrendte strøk. Håkon Bakke skrev sin doktorgrad om dette, se her.

Hva betyr traumesystemets organisering for denne risiko? En ny studie fra Maryland, USA tok for seg betydningen av HVOR en skade oppstår for risiko (Jarman MP, Curriero FC, Haut ER, Porter KP, Castillo RC. Associations of Distance to Trauma Care, Community Income, and Neighborhood Median Age With Rates of Injury Mortality. JAMA Surgery 2018; epub ahead of print). Studien finner du her.

Forskerne brukte data fra hele 2015, registrert i traumesentrene og de prehospitale tjenester, og bestemte hvert eneste skadested geografisk (geokoding). De inkluderte alle voksne traumepasienter som ble transportert til et traumesenter med godkjenning, eller døde på skadested eller under transport. De så først og fremst på geografisk skadested, nivået på det sykehus pasienten kom til og på karakteristikk av det område pasienten skadet seg i: gjennomsnittsalder på innbyggerne og gjennomsnittsinnkomst.

Det første funn var at skadene ikke var likt fordelt geografisk.

Bildet viser antall skader pr 1000 voksne innbyggere i hvert postnummerdistrikt i Maryland i 2015.

Dette er nokså likt forholdene i Norge. Figuren under viser voldsomme dødsfall for menn (0-74 år) i Norge i 2016 (fra www.norgeshelsa.no).

 

Det inngikk 16.082 pasienter i studien. 52% var hvite, og 36% afrikanske amerikanere. Det var flest menn, 66%, og 77% var under 65 år. Risikoen for død økte med 8% for hver 5 miles/8 km avstanden økte fra skadested til nærmeste traumesenter. Offentlig eide traumesentre ga større risiko for død sammenlignet med privat eide sentre, og de minste traumesentre (level 3) ga også større risiko for død.

Det viste seg at gjennomsnittsalder i nabolaget der man skadet seg også betød en økt risiko: risikoen for død økte med 16% for hver 5-års intervall gjennomsnittsalderen økte. På samme måte betød fattigdom også en selvstendig risiko: risiko for død ble redusert med 27% hvis personinntekten var over 25.000 $.

Forfatterne konkluderer med at skadestedet karakteristikk er assosiert med dødeligheten av en gitt skade. Risikoen for død er størst for pasienter som skades i samfunn med høy median alder eller lav personinntekt, og som ligger lengst fra level 1 eller 2 traumesentre. Det er viktig å understreke at en slik sammenheng, assosiasjon, ikke nødvendigvis betyr en årsak (kausal sammenheng). Det er dessverre ikke enkelt å finne årsaker, betydelig vanskeligere enn å finne assosiasjoner.

Studien er spennende, fordi den bekrefter funn som vi også har gjort i Norge. Figuren under er fra Bakke et al. Fatal injury as a function of rurality-a tale of two Norwegian counties. Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine 2013, 21:14, og viser at risikoen for personskader i trafikken er større i Bergen sammenlignet med resten av Hordaland, og større der enn Finnmark, mens det er direkte motsatt for risikoen for død i trafikk.


Studien understreker at risiko ikke er tilfeldig, at sjansene for overlevelse heller ikke er det, men også at vi må fortsette å prøve å lære mer om sammenhenger og årsaker, for å redusere risiko for unødvendig død. Forebygging virker, les denne nyhetssak, førstehjelp virker også, les mere her. Vi må vite mer om hva organiseringen av helsetjenestene betyr. Følg med videre!