Hvordan gi klinisk tilbakemelding (feedback)?

Skrevet av Guttorm Brattebø

Ved en eller annen anledning har vi alle som jobber i helsevesenet fått tilbakemelding (eller «feedback» som det gjerne også kalles) på den jobben vi har gjort. Noen av oss husker dette som noe positivt mens andre ikke syntes det var greit. Det interessante er at det ikke nødvendigvis er slik at tilbakemelding på at vi gjorde en god innsats alltid føles bedre enn en mer korrigerende vurdering eller negativ tilbakemelding. Mange vil således kunne oppfatte velment men uspesifikt skryt, som ganske «kleint». Som så ofte ellers i helsevesenet handler dette om kommunikasjon og om hvordan vi oppfatter hverandre.

Det er dokumentert i mange arbeidsmiljøundersøkelser at folk ønsker tilbakemelding på den jobben de gjør. Ikke minst gjelder dette i vår bransje, der vi omgås pasienter og kolleger hele tiden. Særlig som ung i faget er vi avhengig av eldre og mer erfarne kollegers evne og vilje til å formidle kunnskap.
Det er ikke alle ting man kan lese seg til innen et gitt fagfelt, og dermed er vi avhengig av mer erfarne kolleger deler av sin viten. I tillegg er man avhengig av stadige korreksjoner for å forsterke god adferd og å redusere det man kan kalle uønsket eller en mindre hensiktsmessig måte å utføre jobben på. Dessuten kan det godt være at uerfarne kolleger i noen sammenhenger kan gi nyttige tilbakemeldinger.

Både viljen til å gi, og å motta, tilbakemelding er kulturelt betinget. I noen yrkesgrupper eller miljø, kan den herskende kultur være at man som profesjonell «kan alt» og at det derfor ikke er behov for tilbakemelding. Dette kan ha sitt utspring i svunne tiders oppfatninger av hvem man kan gi tilbakemelding til. Fra syttitallet ble det vanlig å snakke om å gi konstruktiv kritikk.
Dette skulle åpne for at kritikk også kan være positiv og ment for å bygge opp, og ikke bare fortelle om alt som er galt. I Norge er generelt sett hierarki-gradienten i arbeidslivet forholdsvis flat om vi sammenligner med f.eks. land i Asia. Når vi jobber sammen i team ønsker vi at den enkelte skal føle seg som et likeverdig medlem i teamet, selv om vi også ønsker å ha en tydelig og klar leder.

Tross dette er mange av oss oppdratt i et system der ingen tilbakemelding er å betrakte som tegn på at vi gjør en god jobb. Finnes det så noen gode råd for hvordan man kan og bør gi klinisk tilbakemelding? JAMA trykket en meget lesverdig artikkel om dette i 1983 (1). Selv om forfatteren tar utgangspunkt i utdanningen av leger, diskuterer han en rekke forhold og kommer med en del tips og forslag som fortsatt er høyst relevante og nyttige også for norske forhold, og som ikke er forbeholdt leger.

Klinisk feedback bør:

  • foregå i en atmosfære der “mester og svenn” jobber sammen som allierte, med felles mål
  • være gitt på rett tidspunkt og være forventet
  • være basert på førstehåndsinformasjon
  • ha tilpasset omfang og være begrenset til atferd som kan endres
  • være formulert i et beskrivende og nøytralt språk
  • omfatte spesifikk atferd og ikke bare være generell eller rettet mot person
  • gi direkte og subjektiv informasjon som kan brukes for å bli bedre
  • omhandle beslutninger og handlinger, heller enn antatte intensjoner og fortolkninger

(Basert på Ende J, JAMA 1983)

Rådene som Ende gir i sin artikkel er generelle, men ikke mindre vanskelige å følge av den grunn. Uten å gå inn på hvert enkelt punkt, er det likevel verdt å nevne betydningen av å basere tilbakemelding på førstehåndsinformasjon og ikke rykter. Ulike personer oppfatter samme situasjon ulikt og derfor er det best å basere seg på det man selv har erfart. Et annet viktig poeng er at man bør være beskrivende og nøytral i sine formuleringer. Videre må vi huske at det er adferd vi skal gi tilbakemelding på, altså konkrete handlinger eller beslutninger. Det er tull å kritisere noen for at de stammer når de blir engasjerte, mens det på den annen side gir mening å rose noen for at de snakker tydelig og høflig i en presset situasjon.

Til slutt kan det være på sin plass å minne om at kommunikasjon er kanskje vårt viktigste verktøy i enhver sammenheng og at det faktisk er mulig å øve på å bruke kommunikasjon enda mer bevisst i vår kliniske hverdag. Enkle rollespill eller diskusjoner med kolleger der man faktisk øver konkret på å formulere seg er både artig og nyttig. Så kan man jo først øve på å fortelle en kollega om noe positivt vedkommende gjorde før man begynner på korrigerende tilbakemelding.

Referanser:

  1. Ende J. Feedback in clinical medical education. JAMA 1983; 250: 777-81.