Traumealarm eller ikke traumealarm ved mottak av skadde pasienter – hvorfor skal det være så vanskelig?

Skrevet av Trond Dehli

 Hvilke prehospitale parametre er best til å identifisere pasienter med behov for rask diagnostikk og behandling i akuttmottaket?

Traumeteamene ved norske sykehus skal være i stand til å diagnostisere og behandle alvorlige og livstruende skader raskt og forhåpentligvis med godt resultat for pasienten. For lite til moderat skadde pasienter er traumeteamet ikke vesentlig for et godt resultat, de kan sannsynligvis tas imot av kirurg alene med samme resultat.
En forutsetning for at de alvorlig skadde skal få helsehjelp av traumeteamet, er tidlig identifisering hvilke pasienter som er alvorlig skadd. Som vi har sett i de tidligere artiklene om triage, er det ikke lett å identifisere alle. Omkring 50% av pasientene får tilbud om avansert førstehjelp ved anestesilege prehospitalt1 og på sykehus har vi korrekt identifisering av omkring 70% av de alvorlig skadde2,3.

Triage hviler på kriteriene som er gjengitt nederst. De gjelder både prehospitalt (sende ut anestesilege/luftambulanse) og intrahospitalt (mobilisere traumeteam). Er det så noen av disse kriteriene som er bedre enn andre? Dette er undersøkt i to norske studier2,3.

Kriteriene er delt inn i tre grupper: fysiologiske kriterier, skadeomfang/anatomiske skader og skademekanisme. I tillegg må man ta hensyn til alder og komorbiditet.

Fysiologiske kriterier er generelt gode kriterier. Hvis en av disse er tilfredsstilt, er risikoen høy for at pasienten er alvorlig skadet. Nøyaktige tall på dette er vanskelig å angi, men noe vet vi. Hvis et av kriteriene respirasjonsfrekvens >30 eller <10, systolisk blodtrykk <90 mmHg er oppfylt, er risikoen for at det foreligger alvorlig skade godt over 50%. Hvis bevisstheten er nedsatt (Glasgow Coma score ≤13), er risikoen for at det samtidig foreligger alvorlig skade i området 30-50%. Hjertefrekvens >130 er vanskelig å angi gode estimater på, en studie viser at 80% av pasientene med høy puls var alvorlig skadd, mens en annen studie viser at ingen var alvorlig skadd. Pulsen er sannsynligvis påvirket at flere faktorer enn blødning, blant annet kan smerter og angst i skadesituasjonen gi økt hjertefrekvens. Dette ser vi av og til i traumemottak, at pulsen synker uten at vi gir væske iv eller noe annet. Det er et holdepunkt for at andre faktorer enn blødning påvirker pulsen.

Anatomiske kriterier er også gode kriterier, men litt vanskelig å vurdere påliteligheten av. Hovedgrunnen er at de brukes i relativt liten grad. De krever en nokså omfattende undersøkelse prehospitalt, og det blir ikke alltid gjort. Det kan være av flere grunner, sannsynligvis er hensynet til tid og temperatur/nedkjøling viktig. Hvis vi ser på alle kriteriene samlet utenom kriteriet «skade i to kroppsavsnitt», er risikoen for at det foreligger alvorlig skade omkring 50 % hvis et skadeomfangskriterium er oppfylt.

Skademekanisme kriteriene er generelt mindre gode, og oftest er disse kriteriene oppfylt når det blir overtriage. Det er et hederlig unntak i denne gruppen; fall >5 meter. Det er et høyenergi traume, og man skal lande veldig pent for ikke å pådra seg skader i et slikt fall. Omtrent halvparten av de som skader seg i et slikt fall er alvorlig skadd. For de andre kriteriene er det varierende resultater med få alvorlige skadde tross oppfylt kriterium, men det er samtidig ikke så dårlig at man kan fjerne dem.

Referanser

  1. Wisborg T, Ellensen EN, Svege I, Dehli T. Are severely injured trauma victims in Norway offered advanced pre-hospital care? National, retrospective, observational cohort. Acta Anaesthesiol Scand 2017 doi: 10.1111/aas.12931
  2. Dehli T, Fredriksen K, Osbakk SA, Bartnes K. Evaluation of a university hospital trauma team activation protocol. Scand J Trauma Resusc Emerg Med 2011 ; 19: 18.
  3. Dehli T, Monsen SA, Fredriksen K, Bartnes K. Evaluation of a trauma team activation protocol revision: A prospective cohort study. Scand J Trauma Resusc Emerg Med 2016 ; 24