Nasjonal plan for håndtering av masseskader

Skrevet av Guttorm Brattebø

I samband med NATO-øvelsen som nå finner sted på norsk jord, skal også den nasjonale helseøvelsen 2018 arrangeres.

Historiens største NATO-øvelse på norsk jord i gang. Mer enn 40.000 soldater deltar i denne øvelsen, og det er på Østlandet og i Midt-Norge at øvelsen hovedsakelig finner sted. I samband med denne øvelsen skal også den nasjonale helseøvelsen 2018 arrangeres, der bl.a. sykehusene i Kristiansund, Tynset, Hamar og Orkdal/St. Olav blir involvert med mottak av flere pasienter skadet i forbindelse med tenkte krigshandlinger. Bakgrunnen for dette er at Norge som medlem i NATO har forpliktet seg til å oppfylle syv grunnleggende krav:

  1. Sikre kontinuitet for styresmaktene og kritiske offentlige tjenester
  2. Sikre en robust kraftforsyning
  3. Sikre evnen til å håndtere ukontrollert forflytning av mennesker
  4. Sikre robust mat- og vannforsyning
  5. Sikre evnen til å håndtere masseskadesituasjoner
  6. Sikre robuste sivile kommunikasjonssystemer
  7. Sikre robuste transportsystemer

De endringer i vurderingen av den sikkerhetspolitiske situasjonen som vi har sett de siste par år, har også gjort at myndighetene nå snakker om totalforsvarskonseptet, noe som også kan bringe tankene inn på «den kalde krigen».
Formålet med totalforsvarsprogrammet er todelt:

  1. Å videreutvikle et totalforsvar som er tilpasset nye utfordringer, rammebetingelser og forutsetninger innen utgangen av 2020, og
  2. Å styrke robustheten i samfunnskritiske funksjoner for å øke samfunnets motstandsdyktighet mot kriser.

Det man ønsker å oppnå med totalforsvaret er følgende:

  • Tilstrekkelig og rettidig støtte til forsvaret
  • Et mer motstandsdyktig samfunn
  • En økt bevissthet og forsvarsvilje
  • God funksjonalitet og robusthet i kritisk infrastruktur
  • Et felles handlingsmønster fra alle involverte aktører
  • Inkludere vurderinger rundt totalforsvaret og totalforsvarets behov i all planlegging og analysevirksomhet i både offentlig og privat sektor

Myndighetene har på denne bakgrunn iverksatt arbeid med ti prosjekter for å styrke totalforsvaret:

  1. Sikkerhet for kontinuitet i nasjonale styringssystemer og kritiske offentlige tjenester
  2. Robust energiforsyning – kraft og gass
  3. Robust energiforsyning – drivstoff
  4. Evne til å håndtere ukontrollerte forflytninger av mennesker
  5. Robust mat- og vannforsyning – næringsmidler
  6. Robust mat- og vannforsyning – vannforsyning
  7. Evne til å håndtere masseskader
  8. Robuste kommunikasjonssystemer
  9. Robuste transportsystemer
  10. Videreutvikle sivile myndigheters og det sivile samfunnets støtte til Forsvaret
Figur 1

Som vi ser er evnen til å håndtere masseskader noe som går igjen og Helsedirektoratet har arbeidet med en rapport kalt «Evne til å håndtere masseskader: Sivilt militært samarbeid» (Figur 1).

Ett av hovedbudskapene i utkastet til denne rapporten er at det er det sivile helsevesen, og da særlig spesialisthelsetjenesten, som må kunne håndtere alvorlig skadde pasienter iforbindelse med stridhandlinger. Dette vil være i tillegg til de «vanlige» skadde man ellers behandler. Forsvaret har ikke lengre egne ressurser i form av feltsykehus eller annet som kan avlaste det sivile systemet i særlig grad. Det betyr at vi må ha tenkt gjennom hvordan vi skal kunne håndtere en situasjon med mange skadde med de ressurser vi i utgangspunktet rår over. På denne bakgrunn kan man bedre forstå hensikten med totalforsvarskonseptet.

Figur 2

Et mulig scenario er at det kommer til kamper mot grupperinger som ikke representerer fremmede makter og dermed heller ikke er «krig». I en slik «hybridsituasjon» vil det være utfordrende å holde rede på hvem som har kommando og kontroll (figur 2). Inntil krig er erklært, er det derfor det samme systemet som gjelder som i fred (nå). Det betyr også at vi fortsatt skal følge den nasjonale traumeplanen og traumesystemet i den grad dette er mulig, men at det nok kan måtte gjøres tilpasninger ut i fra rådende omstendigheter: F.eks. en situasjon der det ikke er mulig å benytte luftambulanse.

Et åpenbart aktuelt område er derfor samarbeid mellom forsvarets sanitet og det sivile helsevesen iforbindelse med evakuering av skadde fra områder der det foregår væpnet kamp. Som en følge av 22. juli har de prehospitale ressursene i Norge faktisk øvd på PLIVO (pågående livstruende vold), der man går inn i områder som innebærer en viss risiko («warm zone»). Dette vil være nyttig kompetanse i en eventuell krigslignende situasjon.

En slik situasjon krever også tett samarbeid mellom AMK og «forsvarets AMK» (PECC), om hvor man skal møtes, og om hvilke pasienter det dreier seg om. For å bedre dette samarbeidet omtaler rapporten en såkalt «AMK-liaison», en person som skal bidra til at AMK skal ha nødvendig situasjonsforståelse om militære disposisjoner og militære sanitetskapasiteter, herunder bistå med å etablere sikre oppmøtesteder og adkomstveier slik at både sivil og militære ressurser kan koordineres og utnyttes på best mulig måte. Avtale om liaisons ansvar og funksjon er enda ikke helt utarbeidet og arbeid som vil bli fulgt opp etter den nasjonale helseøvelsen gjenstår.

Når denne øvelsen går av stabelen i slutten av oktober, får vi en første test på hvordan dette samarbeidet fungerer.

Det blir spennende…!